Maludam nasjonalpark ligger omtrentlig 100 km øst for Kuching (hovedstaden i Sarawak), men det tok 4 timer å kjøre dit på grunn av flere ferger over elver og middels god veitilstand underveis. Maludam NP omfatter det største området med torvregnskog som er beskyttet i Sarawak på hele 43.000 ha (430 km2). Til sammenligning er Oslo kommune på 450km2. Nasjonalparken ligger på en slags halvøy forma av to store elver – Batang Lupar og Batang Saribas – og er omringa av palmeolje-plantasjer og annen dyrka jord uten noen som helst form for buffersone, med noen få landsbyer liggende inntil.
Vi overnatta hjemme hos flere familier i to av disse landsbyene, og dro derifra og inn i parken med små båter opp ei lita elv- Sungai Maludam. Nesten en hel dag blei brukt på å dra innover i parken med båt, for å så gå små turer inn i skogen ved to stopp. Det er ingen etablerte stier inne i parken, så elva er eneste veien inn og det er ikke videre lett å bevege seg inn i den svært tette skogen.
Maludam nasjonalpark er en svært underprioritert nasjonalpark i Sarawak. Parken er så å si aldri besøkt av turister – de hadde hele 2 besøkende i fjor og i år var vi de første. Den blir ikke reklamert for på noen måte, så svært få vet om den. På kartet over nasjonalparker i Sarawak, som man kan få av turistbyråer, kan man se at området er markert, men er ikke merka med navn og ingen kontaktinformasjon er oppgitt. Det ser heller ikke ut til at det blir gjort mye for å bedre på situasjonen, selv om det virker som inntekter fra turister hadde vært sårt trengt for både parkdriften og forholdet til de lokale. Noe av rammeverket er allerede klart – det finnes f.eks et program for homestay-overnatting i landsbyene rundt (slik vi gjorde), men hva hjelper det om ingen kommer? Området får et tilskudd på hele 70.000 MYR hvert år, tilsvarende 140.000 kr, noe som holder til kanskje 5-6 ansatte og svært lite utstyr. Det betyr at hver av parkvokterne har omtrent 10.000 ha å kontrollere hver! Da vi kom fikk vi også høre at for kun to uker siden blei båtmotoren på den ene båten de har stjelt, og de ser ikke ut til å ha midler til å erstatte den.
Det var ikke stort med dyreliv vi fikk sett, da vi reiste ut på kanskje varmeste tida på dagen. Vi fikk likevel sett et par proboscis-aper (neseaper – Nasalis larvatus). Proboscis-aper er en fantastisk ape, endemisk til Borneo, som man finner blant annet i torvregnskog, i kystskoger og langs elver. De kan kjennes igjen på stor nese (hann)/ oppstoppernese (hunn) og utstående mage. Pga. habitatødeleggelser er arten satt som trua på IUCN Redlist.
Fun fact: Proboscis-apene blir også kalt ‘orang belanda’, som betyr nederlender. De lokale mente at de nederlandske koloniherrene hadde lignende mage og nese som apene.
Vi var ute på kanskje beste tida av døgnet for å se sommerfugler og øyenstikkere. Hele 42 arter øyenstikkere er registrert i nasjonalparken, hvorpå 6 av de er helt nye for vitenskapen.
Hovedsaklig fikk vi brukt tid på å se nærmere på plantelivet i torvregnskogene, og tatt torvprøver med et spesialdesigna torvbor for å demonstrere hvordan torv i en torvregnskog ser ut (dette var første torvregnskogen de fleste av oss noen gang har vært i).
Myrfolket - om myrforskning ved NTNU Vitenskapsmuseet 